Slik kan Folkestyrets 10 prinsipper tolkes

Folkestyrets førstekandidat i Bergen, 23 år gamle Erlend Bolstad Raa, gir oss her et eksempel på hvordan Folkestyrets 10 prinsipper kan resonneres over på et individuelt nivå uten et "partiprogram".

Av Erlend Bolstad Raa:

1. prinsipp:

«MENNESKET KAN IKKE EIES AV ANDRE OG ER SUVEREN I KROPP OG SINN.»

NB: Det jeg resonnerer rundt dette prinsippet representerer min egne meninger, ikke Folkestyret sine. Mest av alt, skal disse innleggene om Folkestyrets prinsipper illustrere hvordan en kan bruke prinsippene til å resonnere seg frem til ulike standpunkt. I dette korte resonnementet kommer jeg selvsagt ikke til å klare å inkludere alt som kunne vært sagt. Dersom en av dere hadde resonnert rundt det samme prinsippet hadde dere helt sikkert tenkt på og drøftet dere frem til andre ting enn meg - og det er bare bra. Det er faktisk hele poenget! Jeg snakker omkring prinsippet fra mitt eget perspektiv og sitter på ingen måte på sannheten. Men samlet, inkluderer vi et mangfold av perspektiver og kan kanskje nærme oss sannheten i alle fall.

Det første prinsippet til Folkestyret er et prinsipp som jeg tror de fleste er enig i. Jeg tror enda flere ville sagt seg enig, og kanskje til og med ettertrykkelig enig, dersom en hadde blitt presentert med det antonyme prinsippet, at "Mennesket KAN eies av andre og er IKKE suveren i kropp og sinn».

I Norge i dag mener jeg vi lever i en illusjon av individuell frihet, som litt og litt er blitt tatt ifra oss uten at vi har lagt merke til det. "Man lister seg så stilt på tå", som noen erfarne røvere engang sa...

Likevel, en gang i tiden, hadde vi denne individuelle friheten. Det var før vi ble låst økonomisk til et system som stadig kom med løfter om goder og muligheter, om vi bare til gjengjeld betalte enda mer i skatter og avgifter. Et eksempel på dette er merverdiavgift, eller MVA.

Wikipedia skriver:

"Den alminnelige omsetningsavgiften ble innført fra 1. juli 1935 under betegnelsen midlertidig omsetningsavgift til kriseformål. Avgiften var kumulativ og ble fastlagt til 1 % på hvert omsetningsledd. Satsene ble i første halvdel av 1940 økt, først til 2 % og deretter til 3 %."

Legg merke til "midlertidig omsetningsavgift til kriseformål". For meg høres det påfallende likt ut med "Midlertidig bompengeavgift for veiutbygging».

I dag er MVA-satsen 25%. Som skredder, må du i dag ha en timelønn på omkring 650kr for å komme deg over fattigdomsgrensen i Norge på 200 000kr i årlig inntekt. Av de 650kr en tjener i timen på å sy, trekkes det fra arbeidsgiveravgift, merverdiavgift, skatt og feriepenger. Hva sitter du igjen med tørr du spørre? Usle 200kr i timen. I årslønn havner du da knapt over fattigdomsgrensen. Der hvor jeg jobber som skredder, jobber vi mot disse statlige kreftene hver dag for å få ting til å gå rundt. Heldigvis, klarer vi det. Men det er ikke alle. Å lykkes med å drive egen bedrift i det norske næringslivet i dag er som å spille lotto med fødselsdatoer. Nåløyet for suksess er lite. Så hva skjer i stedet? Internasjonale selskaper entrer det norske markedet og tar over markedsandeler som norske selskaper tidligere hadde. Arbeiderne blir tvunget til å jobbe for dem i stedet, for til syvende og sist trenger alle mat på bordet og et sted å sove.

Det finnes bøttevis av eksempler på denne utviklingen. Ved å konstant forstyrre oss med hektiske jobbhverdager, underholdning, idrett, m.m., har denne utviklingen skjedd sakte men sikkert rett foran øynene på oss. I generasjoner. Det er på tide vi reverserer denne utviklingen slik at vi igjen kan eie oss selv, ikke staten.

2. prinsipp:

«MENNESKET HAR EIENDOMSRETT OG FORVALTER FELLESSKAPET SAMMEN.»

I Norge i dag er det ytterst få som eier sitt eget hus. Man skal gjøre ærlig og hardt arbeid i et helt liv for å kunne betale ned de millionene man har i huslån fra banken, med renters rente, og renters renters rente. Oppå dette har en også flere steder eiendomsskatt.

Finansieringssystemet for boligkjøp i vesten i dag baserer seg på lån fra banken. I Norge i dag behøver boligkjøpere minst 15% av boligens kjøpesum i egenkapital. Med en gjennomsnittspris på eneboliger i Norge på omkring 4,15 millioner kroner er egenkapitalkravet for gjennomsnittskjøperen 620 000kr. Lånet blir da rundt 3,5 millioner kroner, og de aller fleste forblir med dette gjeldsslaver livet ut. En gjennomsnittsfamilie i Norge idag får 1,75 barn, og økonomiske beregninger for kostnaden av å brødfø ett barn fra de er født til de er 17 år er ca 1 million kr. Summene for å etablere familie og kjøpe seg eiendom begynner allerede her å bli svimlende høye. Og for ikke å snakke om bil, ferier og andre kostnader oppå dette. At en skal kunne eie sitt eget hus og samtidig ha familie man får nok tid til fremstår nesten som drømmetenkning.

Mor og far må jobbe ræven av seg i et helt liv for å betale regningen for å ha valgt å etablere seg. Høres det ut som et samfunn som legger til rette for tette familierelasjoner med gode oppvekstvilkår? Til tross for dette, er det fortsatt familier som klarer å skape gode kjernefamilier hvor barna står i fokus. Dessverre, er det flere og flere som ikke får til dette.

Ungdomskriminaliteten er på vei opp i hele landet. Psykisk helse er på et historisk lavpunkt. Skilsmisseraten ligger stabilt på over 40%. Disse tallene har komplekse årsakssammenhenger, og jeg skal ikke gjøre en univariat analyse som forklarer hele bildet. Men, disse tallene alene bør i alle fall fortelle oss at vi gjør noe feil.

Så, her er noen forslag til hva vi kan gjøre. Hva med at myndighetene for eksempel gir økt økonomisk støtte til familier som velger å få barn, og trinnvis økt støtte for jo flere barn man får? Myndighetene våre er jo ikke sjenert når det eksempelvis gjelder å gi støtte og bidrag til dem som støtter det grønne skiftet, m.m.. I og med at barna er fremtidens samfunnsforvaltere bør mange og veloppdragne barn være statens fremste prioritet. Denne prioriteringen har for eksempel myndighetene i Hviterussland gjort:

https://president.gov.by/en/belarus/social/social-protection/family-life

Linken er hentet fra presidenten i Hviterussland sin offisielle side. Der står mye, men jeg vil trekke frem introduksjonen;

«Support for families is a national priority in the Republic of Belarus. The family is viewed as the most important source of formation and development of the person, reproduction of human capital, accumulation and transfer of traditions, spiritual and moral values.»

Videre, kan du lese at de nasjonale myndighetene har spesifikke lover og regler for finansiering og støtte ved ulike behov relatert til barn og familier. Lokale myndigheter har oppå dette egne betalinger for familier som får to eller flere barn.

For en enkel sammenligning, har foreldre i Hviterussland rett på full permisjon i tre år, og det selv om en returnerer til arbeid før permisjonstiden er over. I Norge har man kun rett på permisjon i 12 mnd.

Ved utgangen av 2022 hadde Statens pensjonsfond utland en verdi på 12 429 milliarder kroner. Av dette fondet investeres det i utlandske selskaper og verdier. I stedet, kunne merkverdige summer vært reinvestert i norske kjernefamilier, slik som hviterussiske myndigheter gjør og legger til rette for sine barns oppvekst. Dette innlegget hevder ikke at vi skal gjøre nøyaktig slik som Hviterussland gjør, men vi kan hente inspirasjon - spesielt fra måten de omtaler viktigheten av kjernefamilien på.

3. prinsipp

«MENNESKETS BEHOV SOM IVARETAS AV SAMFUNNET TILPASSES INDIVIDUELT»

For en måneds tid tilbake var jeg på trening på Fana Stadion tidlig en morgen. Jeg sto å tøyet ved gjerdet i målområdet da to små gutter kom traskende inn på banen. Guttene kom gående bortover i kjent stil; selene på sekken hengende over albuene, sparkende på en stein, og et tomt og følelsesløst uttrykk i ansiktet. Jeg tenkte på å spørre dem hvor de hadde tenkt seg hen, siden å gå via Fana Stadion var en omvei til skolen. Men de unge guttene kom meg i forkjøpet og slengte ut:

«Driver du med friidrett? Er du rask?»

«Ja, jeg hopper høyde», svarte jeg. «Men jeg er ikke særlig rask, jeg hadde nok ikke stått en sjanse mot dere to», spøkte jeg videre.

Etter å ha grundig diskutert hvem som var raskest i noen minutter, spurte jeg hva de gjorde her på Fana Stadion da de egentlig skulle vært på skolen. De svarte at:

«Vi begynner ikke før halv ni, så vi hadde lyst å gå opp hit». Så spurte jeg tusenkronersspørsmålet:

«Liker dere å gå på skolen da?»

Med sekken fortsatt hengende langt nedpå ryggen og med capsen på snei, kunne jeg jo ane hva svaret kom til å bli. Med en likegyldighet i stemmen svarte guttene i kor:

«Skolen er drit kjedelig. Vi gjør ingenting gøy der. Og alle lærerene blir bare sure når vi prøver å ha det gøy».

I øyeblikket ble jeg litt stille. Jeg følte med guttene. For det var akkurat slik jeg også husket barneskolen. Barneskolen i dag kveler fantasien, leken, og den naturlige gleden som finnes hos barn. Alle elevene skal kjøres gjennom samme trakt, nærmest på et samlebånd i en form for menneskelig fordisme. Gymtimer og sløyd er det eneste jeg husker jeg gledet meg til på skolen, for da fikk jeg bruke kroppen og løse praktiske problemer.

Etter litt svarte jeg:

«Det var leit å høre gutter. Jeg gikk på samme skole som dere og jeg husker det var drit kjedelig jeg også».

Guttene virket lettet over at en eldre person viste forståelse for det de ga uttrykk for. Vi ble stående et par minutter til, før guttene loffet videre mot trappen, ned på parkeringsplassen og opp Råtræbakken mot skolen. Jeg fulgte de med blikket en god stund mens de gikk. «Stakkars unger», tenkte jeg. Å se ansiktene deres gå fra å være glødd med to rampete smil til å bli nærmest sorgfulle da jeg spurte dem om skolen, gjorde inntrykk.

Barneskolen er blitt et sted som kveler barnas lyst og optimisme på fremtiden. Som 6-åringer begynner de på skolen, møter sine nye klassekamerater og går med håpefulle smil for hva denne spennende «skolen» kan være. Alle individer har behov for menneskelig utfoldelse, spesielt i ung alder, for det er da man finner ut hvilke interesser man har og hva som tilfører akkurat ditt liv mening. Skolen virker for barna som stedet som skal tilby dette. Istedet, blir de alle plassert bak hver sin skolebenk, bedt om å lese de samme bøkene og regne de samme mattestykkene. Er dette den beste måten å forvalte unge menneskers potensiale på?

Min far og min farfar har alltid sagt at det viktigste et barn trenger, er å føle seg nyttig. Barnet må føle at det er behov for dem, at de har en verdi. Min farfar vokste opp på gård i Rådalen, med åtte søsken, og en mor som ble enke da farfar kun var en smågutt. Å drive gård er knallhardt, så alle barna måtte hjelpe til. Skole fikk han gå på annenhver dag i sju år, fordi de trengte arbeidskraften hans på gården de andre dagene. På skolen lærte han å lese, skrive, og regne. Han pleier alltid å kødde med at «det er utrolig at jeg har klart meg i det hele tatt, med kun sju år folkeskole».

Det viktigste farfar trekker frem fra sin barndom er at han følte seg nyttig, det at noen trengte han. Lille Einar Raa på fem år betydde noe. På skolen møtte han kompiser og lærte det nødvendige for å kunne få seg en jobb som løpergutt i byen da han var 13. Han reiste til sjøs da han var 16, og møtte farmor ikke lenge etter. Og så skjedde livet!

I dag er skolesystemet dratt ut over 13 år. Og etter det er det minst 3 år til for de fleste. Som et ungt menneske i dag føler du deg ikke nyttig før du er langt oppi 20-årene. Og det som i mine øyne skaper den fullkomne meningen, å stifte familie og få unger, venter flere og flere med til de er i 30-årene.

Her må jeg rette på meg selv; det er ikke folk som «venter til de er 30», det er utdanningssystemet som har lagt opp til at det skal bli slik. Men, det må vel ikke være sånn?

Min mening er at barn så tidlig som mulig bør føle seg samfunnsnyttig. Systemet skal legge til rette for individualitet og menneskelig utfoldelse hvor unge tidlig har mulighet til å ta på seg ansvar og finner mening i sin hverdag.

Skolen skal hjelpe unge å finne livsgleden, ikke drepe den.

4. Prinsipp

«DEN DEMOKRATISKE MAKTEN HAR SITT SETE HOS INDIVIDET.»

Et individ skal kunne bestemme over seg selv. Dersom makten flyttes så langt bort fra individet at dem som styrer ikke har en relasjon til dem og plassen de styrer over, er det naturlig at den demokratiske makten ikke lenger har sitt sete hos individet. Vi lærte på skolen at vi i dag lever i et representativt demokratisk styre. Det er jeg uenig i. Jeg mener vi i dag lever under et aristokratisk styre hvor både nasjonale og internasjonale eliter grebber til seg makt, mens det hele er forkledd som et demokrati.

Vi som nordmen mener vi i dag lever i et representativt demokrati fordi vi kan stemme frem politiske representanter ved valget hvert fjerde år. Utover det, har vi svært liten innflytelse over hvordan livene våres skal bli seende ut i årene fremover. For eksempel, var det ingen folkeavstemning om hvorvidt vi skulle inngå ACER-avtalen eller ikke. Selv om strømprisene i Norge har gått fra koste omkring 50 øre/kWh til nærmere 10kr/kWh enkelte steder, sa Terje Søviknes, datidens energiminister, at det ikke det var nødvendig med en folkeavstemning om ACER-avtalen for han mente den ikke var en viktig nok sak for å benytte seg av folkeavstemning. Tenk å være folkevalgt og så nekte ditt eget folk å stemme over landets energifremtid! Og det stod han der rakrygget og sa fordi vi hadde «stemt han frem» som energiminister, slik at han kunne leke diktator?

Sannheten er at når vi «stemmer frem» representanter ved valg stemmer vi ikke frem folkets representanter, men partienes egenvalgte representanter. Partipolitikken styres av partiene selv, hvor de stemmer frem de representantene som er flinkest å argumentere for partiest program, som sine listetopper. Bedre forstått, velges de representantene som er flinkest til å se partiets visjon for landet, ikke folket sin. Før valget blir det gitt bøttevis av løfter i for hva de lover å få til i enkeltsaker dersom de kommer til makten. Det er ingen overordnet visjon representert ved folkeviljen for hvilken retning de ønsker at landet skal dras i. Istedet, begynner de valgte representantene å krangle med andre partier om makt, og løftene de kom med til folket glemmes bort. Til slutt ender alle de valgte partiene opp med å mene det samme - at å grebbe til seg makt ved kompromisser er viktigere enn å styre etter folkeviljen.

Som 1. kandidat i Bergen for Folkestyret kommer jeg til å støtt stå ved Folkestyrets prinsipper for å gi makten tilbake til folket. Makten som sakte men sikkert har glidd ut av folkets hender gjennom eneveldige politiske beslutninger som ACER-avtalen, skal gis tilbake igjen. Å ha makt som folkevalgt er for meg revne likegyldig dersom jeg ikke kan bidra til å overføre den tilbake til folket gjennom en desentralisert styreform.

Å stemme meg eller en annen av Folkestyrets kandidater inn ved valget til høsten er det første steget i prosessen for å tilbakeføre makten til folket. Om det er meg som kommer inn eller noen andre, betyr ikke så mye. Jeg vet at de kandidatene som stiller for Folkestyret er en del av en folkebevegelse som er er opptatt av én ting, og det er folket - fordi vi er en del av folket selv. Vi driver ikke politikk for å kare til oss makt og ha det som yrke. Vi driver politikk fordi vi ser ingen annen utvei dersom fremtidens Norge skal bevare individets frihet og selvråderett - istedet for å frarøve oss den.

5. Prinsipp:

«SAMFUNNET STYRES AV FOLKET GJENNOM EN DESENTRALISERT STYREFORM.»

I starten av vår valgkampanje, har vi sentralt i Folkestyret valgt å fokusere på informasjonsdeling og dialog, fremfor å komme med valgløfter eller hive seg på debatter om enkeltsaker. Personlig, tror jeg å krangle om detaljer i en sak fremfor de overordnede mekanismene som har utløst det eventuelle problemet, er en kamp ingen noensinne kan vinne. Det vil bli en pågående diskusjon hvor begge parter vil bevise at nettopp de har rett, og spesielt hvorfor den andre har feil.

Dette kjenner vel de fleste til fra diskusjoner med søsken. For eksempel hvem som tok inn i oppvaskinen. Og spesielt hvem som ikke gjorde det. Mye skal krangles om, og enighet er ikke et alternativ. Hvorfor det? Fordi en diskuterer detaljene i saken og ikke de dypereliggende årsakene som er årsaken til disputten, som i dette tilfelle gjerne er rollefordeling for hvem som rydder hva og når. Dersom det blir enighet om det overordnede, verdisystemet som utgjør prinsippene vi velger å leve etter, vil konfliktnivået naturlig gå ned. Uenighet vil ikke opphøre, for uenighet vil alltid være der. I et fungerende system er uenighet faktisk bra, for det får en til å tenke. I et dysfunksjonelt system, hvor gruppen mennesker som lever sammen ikke er blitt enig om hvilke felles prinsipper de skal leve etter, er uenighet gift. «Brenn den andre, for jeg har rett!».

Internt i Folkestyret diskuteres det kontinuerlig alternativer til måter vi kan reversere sentraliseringen av makt i vårt politiske system, og gi den tilbake til folket. Ikke bare ønsker vi å gi makten tilbake til folket, men vi ønsker at folk skal finne enighet og fred i at vi til syvende og sist ikke er i krig med hverandre - vi har bare kranglet om detaljene i stedet for å finne felles grobunn i grunnleggende prinsipper. «The devil is in the detail», heter det jo så fint.

Videre, kan jeg si at jeg godt forstår dersom flere av dere som leser disse innlegge tenker;

«Det er vel og godt med slike tanker, men hvordan skal det kunne skje reell endring som kan tenkes mulig i praksis, ikke bare som potensielle visjoner på papiret?».

Sammen med Susanne Heart og resten av Folkestyrets listekandidater, diskuteres det kontinuerlig alternativer til måter vi kan reversere sentraliseringen av makt i vårt politiske system, og gi den tilbake til folket. Det som er inspirerende å se er at de overordnede mekanismene jeg beskrev over faktisk nå har begynt å slå ut positivt. På grunn av vår integritet til de 10 demokratiske prinsippene kan våre listekandidatene nå diskutere saker, hvor uenighet selvsagt oppstår, uten at det blir krangling. Det skjer noe nærmest magisk når verdimessig enighet blir manifestert gjennom nedskrevne prinsipper. Da drar alle i samme retning.

Dersom det norske folk skal bli hørt og få gjennomslag slik at det politiske systemet desentraliseres, må vi skifte fokus over på de overordnede mekanismene; våre demokratiske prinsipper. Det er her desentraliseringsprosessen begynner. Når dette nå skjer, vil magien tre i kraft og folket starte å jobbe sammen. Kanskje, er det deg som leser dette nå som en dag kommer med en briljant idé eller løsning til hvordan et slikt desentralisert styre skal se ut - fordi makten ligger hos nettopp deg, og du kan styre over ditt eget liv der hvor du selv bor.

6. Prinsipp

«MYNDIGHETENE ER UNDERLAGT FOLKET.»

Det sjette prinsippet taler for seg selv. Her behøver jeg hverken komme med en personlig fortelling eller en utdypende tankerekke, men litt skal jeg skrive.

Et godt sitat kan ikke gjentas for ofte. Så, igjen siterer jeg Erik Bye:

«Politikerne må en gang lære både i Norge og andre steder - at de er ikke våre herrer. I demokratiet, skal de være klar over hver eneste dag de våkner og hver eneste dag de går og legger seg, at de er våre tjenere. De er folkets tjenere.»

Realiteten er at politikerne har korrumpert folkets makt ved å sentralisere den utenfor Norges landegrenser. I dag har det norske folk forsvinnende liten makt til å bestemme over hvordan livene våre blir seende ut. Vi kan stemme inn representanter hvert fjerde år, men utenom det har folket reelt sett ingen innflytelse på landets utvikling. Politikerne styrer etter internasjonalt gitte direktiver, og folket kan kun gjøre det beste ut av det politikerne serverer oss. Folkeavstemninger er ikkeeksisterende, som for eksempel nevnt ved håndteringen av ACER-avtalen. Politikerne vi ender opp med å stemme inn for å snakke folkets sak drukner i kompromisser og mister all verdimessig integritet når makt tilbyr seg. Under valgkamp kommer de med valgløfte på valgløfte, og utsagn som «Nå er det vanlige folks tur!». Nøyaktig hva er det vanlige folks tur til? Å miste sin selvråderett?

Vi har stått for lenge å sett på utviklingen. Meg selv inkludert. Derfor stiller jeg til valg til høsten, for å gjøre mitt for å reversere sentraliseringsprosessen og gi makten tilbake til folket. Og jeg har mange med meg. Over hele landet er det folk som begynner å bruke stemmen sin i et forsøk på å skape forandring for folkets beste. Også, til mitt håp som en tidligere sosiologi- og filosofi student, begynner flere og flere å reagere på de ideologiske strømningene som dominerer i utdanningssystemet og i samfunnsdiskursen. Å gi folket mer makt begynner med at folket tar tilbake ens evne til å tenke for seg selv, uten at politikere og media skal putte meninger i munnen på en. For det er vi som skal putte meninger i munnen på dem. Politikerne skal være et talerør for folkeviljen, og media skal kontinuerlig påminne dem om det. Først da kan et ekte folkestyre vokse frem.

7. Prinsipp:

«DEMOKRATISK MAKT I SAMFUNNET KAN IKKE OVERFØRES UT AV LANDET.»

For min del har ordet demokrati fått en svekket betydning og kraft i løpet av de siste årene. Folket har lite til reelt sett ingen makt i å være med å bestemme hvordan samfunnet skal utvikle seg langs de store linjene.

Om demokrati på wikipedia står det:

«Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform hvor folket har direkte eller indirekte innflytelse på hva slags beslutninger som fattes. Kjennetegn ved demokrati er frie valg, flertallsstyre, retten til å være uenig med flertallet, og at individenes grunnleggende rettigheter ivaretas.»

Dersom vi bor i et demokrati og makten og innflytelsen reelt sett ligger hos folket, ville ikke utviklingen av landet vært slik den er i dag. Vi lever i et Norge hvor FN stiller med visjonene for fremtiden gjennom de 17 bærekraftsmålene, og WEF står for de kapitalistiske kreftene som fører disse fremtidsvisjonene ut i livet. Har vi, folket, blitt spurt om det er slik vi ønsker å leve livene våres? Har folket blitt informert om hvilke radikale samfunns- og lovverksendringer som må bli virkelighet for at de 17 bærekraftsmålene skal nås? Har folket følt seg hørt når de har klart og tydelig sagt nei til overnasjonal styring, slik som i saker som ACER-avtalen, EØS-avtalen, eller vindmølleutbyggings-prosjekter? Svaret på alle de tre spørsmålene er nei. Fellesnevneren her er at folket stadig blir motarbeidet av sine egne politikere, som heller hører på globale eliter enn sitt eget folk.

Du merket helt sikkert det synonyme ordet til demokrati fra wikipedia artikkelen, som nettopp er folkestyre. Folkestyret som organisasjon skal virke som en plattform hvor vanlige mennesker kan stille på valgliste. De trenger ingen politisk trening eller innføring - de kan rett og slett være seg selv og ha forskjellige meninger om ting. Folkestyret har ingen enkeltsaker våre kandidater må si seg enig i eller stille seg bak. I stedet, bruker våre listekandidater Folkestyrets 10 demokratiske prinsipper til å resonnere seg frem til konkrete standpunkt i ulike saker. Det viktige er at prinsippene er skrevet i stein og ikke kan endres. Endrer vi på prinsippene, endrer vi på styreformen - disse to er direkte korrelert til hverandre. Det betyr at hvis vi beveger oss bort fra våre demokratiske prinsipper, beveger vi oss også bort ifra en demokratisk styreform. Det hele er, fundementalt sett, et definisjonsspørssmål.

Så, spørsmålet er;

Skal vi bevege oss mot våre demokratiske prinsipper og da et ekte demokrati, et folkestyre?

Eller, skal vi redefinere vår styreform til aristokratisk teknokrati siden våre prinsipper og dagsorden nå blir satt av selvvalgte eksperter i FN, og blir satt ut i livet av den økonomiske overklassen?

—

Definisjon aristokrati:

«Aristokrati er ei styreform der ein overklasse (adel, geistlege, rikmenn eller storbønder) utøver den politiske makta.»

Definisjon teknokrati:

«Teknokrati (ekspertvelde) er en styreform som generelt betyr at eksperter fatter beslutninger eller har spesielt stor innflytelse. I sin mest rene form kan dette innebære et samfunn der yrkespolitikere ikke spiller en sentral rolle.»

8. Prinsipp:

«DEMOKRATISK MAKT I SAMFUNNET SOM ALLEREDE ER FØRT UT AV LANDET TILBAKEFØRES.»

Det 8. prinsippet følger som en naturlig, demokratisk kontrollmekanisme dersom det 7. prinsippet skulle brytes med og makt faktisk blir flyttet ut av landet. Vi lever i dag i et samfunn hvor dette skjer, og har skjedd, avtale for avtale, over flere tiår. Naturligvis er demokratiet blitt svekket som en konsekvens av dette, slik som flere og flere nordmenn begynner å føle på og tenke over.

For det første, er det 8. prinsippet innlysende. Å bryte med EØS-avtalen, ACER-avtalen og andre internasjonale forpliktelser som virker svekkende på det norske samfunnet i stedet for styrkende, er et demokratisk (folkestyrt) motsvar til den stadige sentraliseringen av makt i vårt samfunn. Heller, må vi gå fra global styring til internasjonalt samarbeid. Som jeg skrev i forrige innlegg; vi lever ikke i et demokrati i dag, hverken per definisjon, eller per sunn fornuft. Vi blir styrt av selvutnevnte makteliter og deres (udemokratisk vedtatte) 17 globale bærekraftsprinsipper, som så blir satt ut i livet av kapitalkreftene tilknyttet WEF m.m.. Og vi vet alle sammen at det er udemokratisk, for ingen av oss har blitt spurt om denne utviklingen var ønsket eller ikke!

Det er veldig få som har mulighet til å snakke ut dersom de reagerer. Så fort de gjør det, kommer ‘sannhetsministeriet’ og hovedstrømsmediene kjapt på banen og kansellerer deg. Jordan Peterson er et av de få eksemplene på intellektuelle mennesker som har økonomiske ressurser til å kjempe imot. Per nå har Peterson blitt fratatt sin lisens for å kunne drive kognitiv terapi som psykolog ettersom han blant annet var så frekk å bruke ytringsfriheten sin til å kritiserte Justin Trudeau på twitter. Ontario’s college of Psychologists sier at dersom Peterson ikke gjennomgår et «reeducation program» for å «rette opp i sine politiske ytringer som en offentlig person i Canada og verden», blir lisensen fratatt han på ubestemt tid. Et 38 minutters intervju med Jordan Peterson med en grundig gjennomgang av denne saken kan sees her:

Oppsummert, representerer denne saken hva som skjer dersom man ikke bøyer nakken for den postmoderne verden, hvor ytringsfrihet kun gjelder dersom man er enig med elitenes ideologiske overbevisninger.

For det andre, er det også innlysende at vi ikke har et demokrati når føringene for samfunnsutviklingen ikke legges av folket selv. Dersom myndighetene redefinerer vår styreform til et aristokratisk ekspertvelde (teknokrati) slik at vi kaller systemet vårt for det det faktisk er, så er vi i alle fall sannferdig overfor situasjonen. Det kan i det minste være en start. Dagens styreform er ikke demokratisk anlagt og da bør vi heller ikke kalle det et demokrati. Politikerne vi velger inn ved valget hvert fjerde år har ingen reell makt for å bestemme over de store linjene. For eksempel, spurte Silicon Valley verdens nasjoner og befolkning og informerte dem om konsekvensene ved bruken av smarttelefoner, før de introduserte dem på markedet? Smarttelefoner har totalt endret måten vi lever på. I dag kan vi knapt se for oss et liv uten. Til tross for disse konsekvensene, som Silicon Valley i etterkant har sagt de var fullstendig klar over på forhånd av lanseringen, kjørte de fortsatt teknologien ut på markedet uten å se seg tilbake. Og folket måtte igjen bare følge med, app for app.

Smart-telefonen er også en kilde til potensiell overvåking og kontroll av enkeltindivider. WEF skriver for eksempel at en i 2030 ikke kommer til å ha noe privatliv, men at det likevel ikke skal bli noe problem for folk siden samfunnssikkerhet trumfer individers rett til privatliv. At den norske stat forsøker å endre offentlighetsloven er et varsku om denne utviklingen. Forøvrig tegner videoen «WEF 8 predicitons for the future» et relativt komplett dystopisk bilde av hvilke global kontroll bærekraftsmålene til FN vil kunne ha på det norske samfunnet dersom utviklingen fortsetter i henhold til visjonen. «De 8 spådommene» kan sees oppsummert her i en kort video (https://www.facebook.com/watch/?v=10153920524981479 ).

For det tredje, så må målet i demokratiske prosesser alltid være å ta beslutninger så langt nede i systemet som mulig. Folk må få bestemme der hvor de selv bor. For at det skal bli virkelighet så må det gjennomføres en systematisk desentralisering av makten. Lokalt vel som internasjonalt. WEF og FN har selv markedsført sine visjoner og bærekraftsprinsipper gjennom sine egne kanaler, så vi behøver ikke lure på om visjonene vil bli pushet på oss eller ikke. Resultatet på politikken som har vært ført hittil er lavere reallønn, mer overvåking, innskrenket ytringsrom og økende sentralisering av makt. Det er på tide at folket får tilbake selvråderetten og fører makten tilbake grasroten der hvor den hører hjemme.

9. Prinsipp:

«RETTIGHETENE TIL NATURRESSURSENE EIES AV FOLKET - OG KAN IKKE SELGES TIL ANDRE.»

I utgangspunktet er diskusjonen rundt dette prinsippet altomfattende, på grunn av at naturen er det som utgjør hele vårt livsgrunnlag. I tidligere tider, uten sammenligning forøvrig, klarte en seg på det en produserte selv i tillegg til hva lokalsamfunnet ellers klarte å stille opp meg. Etter hvert utviklet de internasjonale markedene seg og varer som tidligere var egen- og norskproduserte ble nå kjøpt inn fra utlandet. Over tid utviklet det seg en balanse mellom de nasjonale og internasjonale kreftene, hvor nordmenn gjerne importere produkter som kull ettersom at kull i Norge kun ble produsert på Svalbard. Til gjengjeld, vokste Norge seg stor på eksport av fisk som utlandet igjen kjøpte tilbake fra oss. I grove trekk, var det slik det internasjonale samfunnet ble knyttet sammen; gjennom handel og etter hvert næringsmessig samarbeid.

Men, et sted på veien sporet denne utviklingen fullstendig av. Det som tidligere var samarbeid mellom selvrådige nasjonalstater, hvor all import og eksport måtte forhandles over slik at alle involverte parter fikk opprettholdt sin egen nasjons- og folks interesser, ble nå byttet ut med overnasjonale organsisasjoner som inngikk bindende avtaler med nasjonalstatene. I stedet for at en nå behandlet hver isolerte sak ut i fra hva som var best for nasjonen det gjaldt, begynte en nå å behandle saker ut i fra hva som var best for menneskeheten - eller det som var best for menneskeheten ifølge et fåtall selvutnevnte visjonærer som sitter på toppen. Disse visjonærene har blant annet bestemt seg for å prøve å bekjempe fotosyntesen, selve livets syklus, og skal innen 2050 oppnå den såkalte nullvisjonen for utslipp. Denne visjonen gjorde at Tyskland for godt over et tiår siden satset alt de kunne på vindkraft, og stengte samtidig ned andre energiforsyninger. Slik som en kunne forutsett, og en kan lese på NVE.no, produserer vindmøller kun strøm når det blåses innenfor en viss vindmengde, med optimal strømproduksjon fra 11-14 m/s. Problemet er at når folk trenger strøm når det ikke blåser nær optimal vindmengde, så får de ikke strøm. Da må en ha en back-up løsning. Denne back-up løsningen ble ACER-avtalen.

Norge skrev under på ACER-avtalen i mars 2018. Forøvrig er ACER et EU-byrå og Norge forpliktes til å delta på ACER gjennom EØS-avtalen. ACER og EØS representerer to udemokratisk vedtatte avtaler som låser Norge og fratar oss rettigheten til å nytte oss av vår egne naturresurser på selvstendig vis. ACER står for «Agency for the Cooperation of Energy Regulators» og skal stille som et rammeverk for å distribuere elektrisitet og naturgass innen EU. Det høres veldig fint ut, men igjen, slike avtaler sentraliserer makt utenfor våre landegrenser og fører til økt global styring uten at det norske folk får være med å bestemme hvor dyr, i dette tilfellet, strømmen deres blir. At vi nordmenn skal selge strømmen vi selv produserer til Europa, for så å kjøpe strøm produsert av dem tilbake igjen (til markedspris!) er helt omvendt og fremstår nærmest som en tilbakestående markedsmodell. Dersom en avtale av noe som helst slag skulle vært fungerende måtte vi først forsørget oss selv med billig, sikker strøm (vannkraft!), før vi så solgte energioverskuddet vårt til land og steder som kunne betale for det. Dersom du vil Norge og det norske folk vel, er denne slutningen innlysende.

For at vi skal gå en energisikker fremtid i møte må vannkraften i første omgang effektiviseres, og muligens også utbygges på sikt. Nordmenn skal få nyte av sine egne naturresurser fordi vi eier dem. I tillegg, er det helt nødvendig å nevne at det er ikke alt som produserer med eller av elektrisitet, og behøver å bruke olje- og gass som energikilde eller som byggesten i produkter. Den fornybare og effektive fremtiden for strøm ligger ikke i vindmøller og solcellepanel, men i effektivisert vannkraft og utbedret olje- og gass produksjon. Og dersom en ser enda lenger, kan man muligens se potensialet av fri energi slik Nikola Teslas teorier beviser potensialet for. Men alt til sin tid.

Så spørsmålet nå er, skal vi fortsette å la overnasjonale organisasjoner styre over norske naturressurser, med sitt ultimate mål (nullvisjonen for utslipp) om å stanse fotosyntesen innen 2050?

Eller, skal vi desentralisere vår styreform og ta tilbake rettighetene til å bestemme over våre egne naturressurser, og hvordan vi skal benytte oss av dem? Først da kan vi få stabile strøm- og matpriser, hvor vi er sikker på at inntekten faktisk går til folk i Norge når vi betaler på butikken, ikke til utlandet. En nasjon er avhengig av et selvstendig næringsliv for å skape sikkerhet og trygghet for alle.

10. prinsipp:

«NATURENS REGENERATIVE EGENSKAPER OG HELHET ER VÅRT LIVSGRUNNLAG OG SKAL BESKYTTES.»

I løpet av de siste 100 årene har Norge gått fra å bruke naturen regenerativt, det vil si at familier i stor grad var selvberget, til at vi nå er et av de landene som er mest avhengig av storindustri og import for å leve livene våre.

Å tenke over utvikling er en komplisert prosess. Når det kommer til utviklingen av samfunnet, uansett god eller dårlig, hører jeg gang på gang folk si: «Men ting er jo i utvikling. Vi lever jo i 2023!».

For noe fjas. I likhet med utvikling på privat plan, er en nødt til også å anse samfunnsutviklingen som sitt eget ansvar. Friheter som har vært kjempet for i generasjoner kommer til å bli tatt ifra en, litt etter litt, hvis en ikke nøye og kritisk følger med i timen. «Sover en i et demokrati, våkner en opp i et diktatur», sa engang retthistorikeren Otto Gritschneder.

Når vi snakker om utvikling, så opplever nok de fleste at det er et positivt ladet ord. Men all utvikling er nødvendigvis ikke det. Vi bør stille spørsmål ved om hvorfor utviklingen skal skje, og hva godt og dårlig som eventuelt kommer ut av den - i alle ledd, kontinuerlig. Dersom ens utvikling skal bli suksess, kreves det brutal, objektiv ærlighet gjennom hele prosessen. Det gjorde nok for eksempel Karsten Warholm etter fjorårets VM-fiasko. Han må ha satt seg ned med teamet sitt og tenkt gjennom alt som var gjort, både bra og dårlig, for å snu utviklingen til neste sesong. Offer-tenkning hadde han ikke kommet langt med. Årsaken til at Warholm vinner tre VM-gull på rad, er at han har et mål som driver han fremover. En visjon. I den visjonen er det bakt inn et hierarkisk verdisystem, som gjør at han intuitivt kan ta gode valg slik at han kan nå målet han har satt seg. Uten en visjon og evne til å gjøre krevende valg, hadde det ikke blitt noe trippel verdensmester av han. Det samme gjelder hvis et samfunn skal lykkes. Dersom naturens regenerative egenskaper og helhet skal bli vår virkelighet, må det også bli vår visjon.

Warholm er et prakteksemplar på en som har brukt sin individuelle frihet til å gjøre suksess. Frihet handler om muligheten til å velge. Først når du har gjort et valg, kan friheten omgjøre potensiale til realitet. Som Jordan Peterson sier; «Human beings, we are aiming creatures».

På samme måte som Karsten Warholm må sette seg ned for å definere sin frihet, og veien og prioriteringene dit, må vi som folk også gjøre det med hensyn på samfunnets utvikling. Den individuelle prosessen for utvikling er integrert i den kollektive. Tar vi ansvar for vårt eget liv, for å gjøre det til noe godt, bedrer en også livene til dem rundt oss.

Jeg mener dette er essensen av frihet.

Ved ekte frihet, har du like muligheter som alle andre, men du tar dine egne valg baserte på tanker og refleksjoner du selv har gjort.

Ved illusjon av frihet, har du like muligheter som alle andre, men noen andre tar valget for deg på refleksjoner som de har gjort uten deg tilstede. Som for eksempel de 17 udemokratisk vedtatte bærekraftsmålene til FN, og myndigheters økonomiske incentiv-program for å forme vår adferd deretter.

Hvis vi ikke tar aktivt ansvar for å bestemme over oss selv, kommer noen andre til å gjøre det for oss. Det er derfor den demokratiske makten har sitt sete hos individet (ref det 4. demokratiske prinsippet).

«Human beings; we are aiming creatures». Det er alltid noe som driver oss frem. Ved at makten har glidd ut av folkets hender og velferden har inntatt oss, har vi gått bort ifra å leve selvstendige, ansvarsfulle liv, til å heller bli servert vår skjebne. For kun 100 år siden var familier i Norge i stor grad selvberget, og folk flest levde av det naturen hadde å by på. Kontrasten til å i dag bo i firkantede sementbokser, handle på Amazon, og kjøpe ny telefon i stedet for å reparere den gamle, er verdt å reflektere over. Det er selvsagt momenter fra fortiden som er blitt betydelig bedre i dag, men det er også en del ting som har utviklet seg i motsatt retning - og da tenker jeg på de virkelig viktige tingene. Visjonen til det norske folk har gått fra å bygge sterke familier til å fortelle unge mennesker at karriere er det viktigste. Visjonen har gått fra å dyrke og lage vår egen mat til å kjøpe McDonald’s til middag. Visjonen er gått fra å bygge og reparere våre egne ting, til å kaste det vi ikke vil ha og kjøpe nytt når en skrue faller ut. Det er på tide å ta tilbake en visjon med gode idealer og riktige prioriteringer.

Det ligger også en verdi i det å være selvberget som jeg tror vi har glemt på veien. Dersom en er selvberget, betyr det selvsagt å kunne mestre et håndverk. For en som er skredderlærling, og over gjennomsnittlig interessert i dress og betydningen av klær, så tror jeg også at det ligger en bortglemt verdi i klær og arkitektur som vi ser fullstendig forbi. Da tenker jeg på klær og arkitektur som «våre fasader», og at disse fasadene har gått fra å være vakre, levende, og håndlagde, til nå i dag å fremstå dehumaniserende, sjelløse, og maskinlagde. Jeg mener det visuelle i verden rundt oss skal inspirere oss og løfte oss opp.

I den moderne verden er vi så teknologisk utviklet som noen gang, og vi har sikret en velferd våre forfedre bare kunne drømme om. Vi er samtidig dummet kraftig ned. Tenk alt vi ikke kan i dag, som i tidligere tider var en selvfølge at minst én person i husstanden eller storfamilien kunne. Jo mer teknologi vi får, jo dummere blir vi. Det vil ikke si at vi ikke skal ha teknologi, for teknologi har selvsagt sine positive sider. Men jeg synes vi burde vurdere mer konkret hvilke konsekvenser teknologien har på livene våre. Dagens teknologi er totalitær i sin funksjon, gjennom at alt som skjer i samfunnet skjer via telefoner, apper og algoritmer. Hvordan skal frihet finne sted i et slikt samfunn, når vi egentlig ikke bestemmer noen ting som helst, men telefonene, algoritmene og FNs verdensvisjoner gjør det for oss?